Solen

Solen er stjernen i solsystemet vårt, og det er rundt den de øvrige delene av solsystemet kretser. Dens store masse på omtrent 333 000 jordmasser gir den i dens indre en densitet som er høy nok til å opprettholde en fusjon. Fusjonen avgir enorme mengder energi til rommet gjennom elektromagnetisk stråling, slik som synlig lys.

Solen klassifiseres som en moderat stor gul dverg. Den er imidlertid relativt stor og lyssterk, og Solen er større enn 85 % av stjernene i Melkeveien.

Gjennom klassifisering i Hertzsprung-Russell-diagramet, en graf som bestemmer lysstyrken til stjerner mot deres overflatetemperatur, fremgår det at Solen ligger nøyaktig i midten av den såkalte hovedserien. Stjerner som er varmere og lyssterkere er uvanlige mens kjøligere og lyssvakere er vanligere.

På grunn av at Solen befinner seg midt i den såkalte hovedserien antas det at den befinner seg i sin beste alder for en stjerne siden den enda ikke har brukt opp lageret av hydrogen som brukes ved fusjonen. Solen lyser sterkere og tidligere i dens historie lyste den med 70 % av den styrken den har i dag.

Solen er en populasjon I-stjerne og ble dannet under de senere stadier av universets vekst. Den inneholder derfor flere elementer som er tyngre enn hydrogen og helium («metaller» i astronomiskt språkbruk) enn populasjon II-stjerner.

De elementene som er tyngre enn hydrogen og helium dannes i kjernene i urgamle eksploderte stjerner, så den første generasjonen av stjerner var tvunget til å dø før universet kunne berikes med disse atomene. De eldste stjernene inneholder få metaller, mens nyere stjerner har mer. Denne høye metallisiteten antas å ha vært avgjørende for at Solen utviklet et planetsystem, da planeter formes gjennom akkresjon av metaller.