De ytre planetene

De fire ytre planetene, eller gasskjempene, utgjør 99 % av all den masse som finnes i omløpsbane rundt Solen.

Jupiter og Saturn består hovedsakelig av hydrogen og helium, mens Uranus og Neptun har større andel is. Det har blitt antydet at de to sistnevnte tilhører en egen kategori, «iskjemper», men det er enda ikke en allment akseptert definisjon.

Alle fire har ringer, men det er bare Saturns ringer som er lette å observere fra jorden.

De indre planetene

De fire indre planetene, også kalt steinplanetene, har høy densitet med en sammensetning som domineres av steinartede amterialer, få eller ingen måner og ingen rinsystem.

De består hovedsakelig av mineraler med høyt smeltepunkt, for eksempel silikater som dominerer i planetenes skoper og mantler, og metaller som jern og nikkel, som først og fremst samles i kjernene.

Tre av fire indre planeter har en betydelig atmosfære og samtlige har en rik og varierende geologi med flere fremtredende fenomener som nedslagskrater og vulkaner.

Solsystemets oppdagelse og utforsking

I store deler av menneskehetens historie kjente man, med få unntak, ikke til solsystemets eksistens slik vi kjenner det i dag. En vanlig antakelse var at jorden var stasjonær i sentrum av universet og var ganske forskjellig fra de antatte guddommelige eller åndelige objekter som beveget seg over himmelen. For eksempel spekulerte den indiske astronomen Aryabhata og den greske filosofen Aristarkhos i et heliosentrisk verdensbilde, det vil si at Solen var i sentrum og at jorden beveget seg rundt denne. Men det var astronomen Nicolaus Copernicus som på 1500-tallet først kunne utvikle en matematisk modell som forutsa de ulike himmellegemenes bevegelser i solsystemet.

På 1600-tallet kunne de berømte astronomene Galileo Galilei, Johannes Kepler og Isaac Newton fortsette å bygge på Copernicus sin modell, noe som senere førte til en generell aksept for at jorden beveger seg rundt Solen og at planetene er underlagt de samme naturlovene som styrer jorden.

Forbedringer av de første primitive teleskopene førte til et akselererende tempo av funn av både større og mindre himmellegemer i vårt solsystem, inkludert de to planetene Uranus og Neptun, og utallige asteroider.

I den senere tid har bedre utstyr gitt mer detaljerte studier av solsystemets himmellegemer som fjell, daler og krater samt værfenomen som skydannelse og sandstormer.

Vårt solsystem

Solsystemet består av Solen og de himmellegemer som den binder til seg gjennom sin gravitasjon. Solsystemet har sin opprinnelse i gravitasjonskollaps av en gigantisk gass- og støvsky for 4,6 milliarder år siden.

Rundt Solen kretser en rekke elementer i en nærmest flat skive i ekliptikken. Med unntak av Solen finner man det meste av solsystemets masse i de åtte planetene, som har tilnærmet sirkulære omløpsbaner.
· De fire indre planetene er Merkur, Venus, jorden og Mars, som i stor grad består av stein og metall og kalles steinplanetene.

· De fire ytre planetene er Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun, som i stor grad består av hydrogen og helium. Disse blir ofte referert til som gasskjempene og de er mye tyngre og større enn steinplanetene.

Det finnes to områder med mindre legemer.

· Asteroidebeltet, som ligger mellom Mars og Jupiter, består av mindre legemer som har visse likheter med steinplanetene da de hovedsakelig består av stein og metall.

· Kuiperbeltet, som ligger bortenfor Neptuns omløpsbane, består hovedsakelig av frossent vann, ammoniakk og metan.

Innenfor disse beltene finnes det fem spesielle objekter; Ceres, Pluto, Haumea, Makemake og Eris som betegnes som dvergplaneter da de er ansett for å være store nok til å ha blitt runde som en følge av sin egen gravitasjon.

I en avstand av 0,8–1,6 lysår fra Solen antar man at det finnes det man kaller Oorts sky som antas å være opprinnelsen til de langperiodiske kometene.

I solsystemet finnes det grupper av mindre legemer som kometer, Kentaurer, damokloider og interplanetarisk støv som ferdes mellom disse områdene mens solvinden, en strøm av plasma fra Solen, skaper en boble i det interplanetariske materiet som også kalles heliosfæren. Dette strekker seg ut til midten av det området som kalles den spredde skiven, et område i tilknytting til Kuiper-beltet.

Seks av planetene og tre av dvergplanetene har naturlige satellitter eller måner i omløpsbane rundt seg. Hver og en av de fire ytre planetene har en ring av støv og andre partikler rundt seg.