Mars

Mars (1,5 AU) er den fjerde planeten fra Solen i vårt solsystem. Den er mindre enn både jorden og Venus (0,107 jordmasser). Den har en tynn atmosfære som hovedsakelig består av karbondioksid. Dens overflate, som er dekket med vulkaner (for eksempel Olympus Mons) og forkastningssenkninger (som for eksempel Valles Marineris), viser en geologisk aktivitet som kan ha pågått inntil ganske nylig.

Overflatearealet på Mars er bare en fjerdedel av jordens, men hvis en bare ser på landarealet (over vann) på jorden er det omtrent det samme som arealet på Mars.

Massen til Mars er kun 10 % av jordens. Mars' atmosfære er svært tynn, og trykket på overflaten er bare om lag 750 Pa, ca. 0,75 % av jordens.

Atmosfæren på Mars består av 95,3 % karbondioksid, 2,7 % nitrogen, 1,6 % argon og 0,4 % oksygen, karbonmonoksid og sporgasser. I 2003 ble også metan oppdaget fra jordbaserte teleskop, bekreftet i mars 2004 av ESAs romsonde Mars Express.

En stor del av overflaten dekkes av et dypt lag av fint støv som blant annet inneholder mye jern(III)oksid som gir Mars den rødaktige fargen. På grunn av denne fargen har den fått navn etter den romerske krigsguden Mars.

Mars har to små naturlige satellitter, Deimos (skrekk) og Phobos (frykt), som til tross for at de er asteroider har blitt fanget opp av Mars' gravitasjon. Begge er urunde og små, de er muligvis innfangede asteroider.

Den utdødde vulkanen Olympus Mons er med sine 24 000 m det høyeste fjellet i solsystemet. Kløften/riftdalen Valles Marineris er solsystemets største dal. Dalen er 4 000 km lang og opp mot sju km dyp, og kan sammenlignes med riftdalen i Afrika.

Jorden

Jorden (1 AU) er den tredje planeten i solsystemet regnet fra Solen, og har den største diameteren, massen og densiteten av steinplanetene. Den er også de eneste planeten som med sikkerhet inneholder liv.

Planeten ble dannet for 4,54 milliarder år siden, og liv fremkom på dens overflate i løpet av det første milliarder året. Siden da har jordens biosfære i betydelig grad endret atmosfæren og andre abiotiske betingelser på planeten slik at aerobiske organismer har kunnet utbrede seg. Derfor har også et ozonlag blitt dannet, som sammen med jordens magnetfelt blokkerer skadelig stråling og tillater liv på landjorden.

Dens flytende hydrosfæren er unik blant steinplanetene og jorden er også den eneste planeten hvor platetektonikk er observert.

Jordens atmosfære skiller seg markant fra de andre planetene siden nærværet av levende organismer har forandret atmosfæren til å inneholde 21 prosent fritt oksygen. Jordens fysiske egenskaper, dens geologiske utvikling og dens omløpsbane har således gjort liv mulig i denne lange perioden, og disse betingelsene forventes å vedvare i ytterligere 500 millioner til 1 milliard år, hvorpå biosfæren går til grunne som følge av Solens økende stråling, og livet på jorden opphører.

Venus

Venus (0,7 AU) er den andre planeten i solsystemet fra Solen, og den har nesten samme størrelse som jorden (0,815 jordmasser). Venus er også lik jorden på mange andre måter da den har en tykk silikatmantel rundt en jernkjerne, en betydelig atmosfære og an sannsynlig geologisk aktivitet.

Men det finnes også store forskjeller; Venus er mye tørrere enn jorden og dens atmosfære er nesten 90 ganger så tett.

Venus har ingen naturlige satellitter og er den varmeste planeten i solsystemet med en overflatetemperatur på over 400 °C. Den høye temperaturen kommer hovedsakelig av mengden drivhusgasser, først og fremst karbondioksid, i atmosfæren.

Det finnes ingen definitive bevis på at Venus fremdeles er geologisk aktiv i dag, men den har ikke noe magnetfelt som ville hindre at atmosfæren ville forsvinne ut i verdensrommet. Dette skulle kunne bety at atmosfæren regelmessig fylles av vulkanutbrudd.

Med unntak av Solen og månen, er Venus det mest lyssterke objektet på vår himmel. Dette gjør at planeten bare er synlig fra jorden like før soloppgang eller like etter solnedgang. Den blir ofte kalt for Morgenstjernen og Aftenstjernen.

Merkur

Merkur (0,4 AU) er den planeten som ligger nærmest Solen og er den minste planeten (0,055 jordmasser). Det gjør den også mindre enn to av solsystemets måner – Titan (Saturns største måne) og Ganymede (Jupiters største måne).

Merkur har ingen naturlige satellitter og den eneste kjente geologiske strukturer foruten nedslagskrater er åser, klipper og daler som trolig ble dannet i løpet av dens tidlige historie.

Merkurs nesten ubetydelige atmosfære består av atomer som har blitt blåst fra Solen av solvinden. Den relativt store jernkjernen og den tynne mantelen har ikke kunnet forklares, men den fremste hypotesen er at de ytre lagene forsvant fra planeten etter en enorm kollisjon med et annet planetarisk objekt.

Merkur er en av de fire terrestriske planetene. Den har en ekvatordiameter på 4 879 kilometer, som er omtrent 40 % av jordens.

Merkur består av omtrent 70 % metallisk materiale og 30 % silikater. Densiteten er den nest høyeste i solsystemet med 5.427 g/cm³ som er marginalt mindre enn jordens 5.515 g/cm³.

De indre planetene

De fire indre planetene, også kalt steinplanetene, har høy densitet med en sammensetning som domineres av steinartede amterialer, få eller ingen måner og ingen rinsystem.

De består hovedsakelig av mineraler med høyt smeltepunkt, for eksempel silikater som dominerer i planetenes skoper og mantler, og metaller som jern og nikkel, som først og fremst samles i kjernene.

Tre av fire indre planeter har en betydelig atmosfære og samtlige har en rik og varierende geologi med flere fremtredende fenomener som nedslagskrater og vulkaner.