Solsystemets oppdagelse og utforsking

I store deler av menneskehetens historie kjente man, med få unntak, ikke til solsystemets eksistens slik vi kjenner det i dag. En vanlig antakelse var at jorden var stasjonær i sentrum av universet og var ganske forskjellig fra de antatte guddommelige eller åndelige objekter som beveget seg over himmelen. For eksempel spekulerte den indiske astronomen Aryabhata og den greske filosofen Aristarkhos i et heliosentrisk verdensbilde, det vil si at Solen var i sentrum og at jorden beveget seg rundt denne. Men det var astronomen Nicolaus Copernicus som på 1500-tallet først kunne utvikle en matematisk modell som forutsa de ulike himmellegemenes bevegelser i solsystemet.

På 1600-tallet kunne de berømte astronomene Galileo Galilei, Johannes Kepler og Isaac Newton fortsette å bygge på Copernicus sin modell, noe som senere førte til en generell aksept for at jorden beveger seg rundt Solen og at planetene er underlagt de samme naturlovene som styrer jorden.

Forbedringer av de første primitive teleskopene førte til et akselererende tempo av funn av både større og mindre himmellegemer i vårt solsystem, inkludert de to planetene Uranus og Neptun, og utallige asteroider.

I den senere tid har bedre utstyr gitt mer detaljerte studier av solsystemets himmellegemer som fjell, daler og krater samt værfenomen som skydannelse og sandstormer.